Så hvordan begynte det hele? Som et gag egentlig. Fire av oss var studenter ved
Marinteknisk på NTNU i Trondheim hvor kulturarrangementet Ruka ?94 var under
planlegging høsten 1994. Ruka blir arrangert av marinstudentene i mangel av Uka når det
er partallsår. Og det skulle være rockekonsert på Ruka. Bandet var i og for seg klart: Det
evige marinband The Pissed Off Sons (etter helten Axl Roses melding til fansen under en
konsert: You?re only pissed because your daddy gets more pussy than you!). Orkesteret
trengte bare noen nye medlemmer ettersom Arne var eneste gjenværende. Vel, et
mannskap ble skrapet sammen og konsert spilt. Settlista bestod bare av coverlåter og
harry-imaget som navnet reflekterer ble dyrket til fulle: Parykker og promille, begge
langt over grensa. Dette ble det naturligvis skikkelig rock av, og vi, om ikke andre, følte
at konserten var en suksess. Med gode hjelpere ble vi så booket inn (igjen som The
Pissed Off Sons) på Knaus på Studentersamfundet, en liten scene som gjerne stilles til
rådighet for nye og kommende talenter(!). Hvordan vår venn Stein Håvard klarte å
overbevise Klubbstyret om å booke oss er sannelig et under, men det skulle vise seg å bli
en minneverdig aften.
Mellom konserten på Ruka ?94 og Knaus-konserten våren 1995, hadde nemlig Arne vært
hjemme i Rælingen og snekret sammen en CD kalt Postgirobygget ? Vennligst lukk
døren sammen med kameraten Hein Bergersen. CDen inneholdt 23 av Arnes egne sanger,
spilt inn på Sputnik-vis på to dager. Motivet for utgivelsen var i følge Arne ?bare for å ha
gjort det?. Åndsverket ble så solgt av og til venner og bekjente for at Arne og Hein skulle
få igjen gryna de hadde lagt ut. Men plutselig tok det hele ikke så rent lite av og femten
hundre eksemplarer var i omløp. Så akkurat som med Lene Marlin noen år senere, var
situasjonen nå den at man hadde en meget populær CD ute, uten at det var noe band der
til å spille konserter.
Imidlertid hadde The Pissed Off Sons øvd inn noen av Arnes låter til den kommende
konserten på Knaus, men det var ingen åpenbar kobling mellom Postgirbygget-CD?en og
The Pissed Off Sons. Vår greie var jo å kle oss ut som idioter og spille rockecovere i
beruset tilstand. Dog gikk ryktene fort om at Arne var en av ?sønnene?, så da klokka
nærmet seg konsertstart på Knaus stod det et par-tre hundre mennesker utenfor som sild i
tønne og ville inn i et konsertlokale som kanskje kunne romme halvparten. Ting tydet på
at dette ikke ville gå helt knirkefritt.
Dørene på Knaus er to 3 meter høye kolosser som åpnes utover, noe som skapte
problemer da barrikader og kveg skulle inn. Og da tumultene var over og de heldige var
inne, var den ene døra revet av hengslene. Det verste var likevel at kjæresten til en
kompis av oss havnet under mengden på vei inn og måtte kjøres til legevakten i
ambulanse. Ikke hyggelig. Inne i lokalet var det også ting som ikke stemte, for det gikk
ikke an å se meteren foran seg. En røykmaskin hadde på mystisk vis slått seg på og
røyklagt alt som var, inkludert backstage hvor vi satt og mannet oss opp med
?sceneskrekk-pils?. Det var Spinal Tap. Vi gikk like så greit på scenen da røyken var på
det tetteste, slik at publikum skulle tro at det der med røykmaskinen var en nøye planlagt
effekt. Vi fant så vidt instrumentene våre og gjennomførte Pissed Off Sons-opplegget.
Det slo oss at stemningen var merkbart best da vi spilte Arnes låter, så etter dette ble
coverlåtene stort sett lagt på hylla, og låter fra Vennligst lukk døren øvd inn.
Vi hadde ikke de store ambisjonene. Faktisk ingen, når jeg tenker etter. Så etter dette
sjøslaget skjedde det ikke mer før høsten ?95. Da hadde Arne og Hein fylt opp enda en
demoCD med sanger, vi hadde fått med Øyvind på piano, og etter noen få øvinger spilte
vi på Cafe Amsterdam (nå ?Druen?) i Trondheim, under navnet Arne Hurlen og
Rikstrygdeverket. Grunnen til at vi ikke kalte oss Postgirobygget var at dette var
?prosjektnavnet? på demoCDene til Arne og Hein, og ikke hadde noe med oss å gjøre.
For øvrig ville det jo være et latterlig navn på et band. Denne konserten ble, nok en gang
takket være vår trofaste fanskare, også en suksess hvis vi skal legge stemningen til grunn.
Fremdeles var det utenkelig å gå helt edru på en scene, så noe lurvete spill ble det jo.
Men til sammenligning var tilstanden vår ingenting mot publikums, så da moroa var over
denne kvelden var det ny omsetningsrekord i baren. Og ny knuserekord.
Til tross for denne overveldende populariteten gikk vi litt i dvale igjen etter konserten. Vi
kunne nok ha ordnet oss flere spillejobber, men ambisjon var nå engang et fremmedord.
Denne høsten spilte vi bare to konserter til, en under Uka ?95 og en på Breiflabben pub i
Trondheim. På sistnevnte innførte Arne sitt fortreffelige playback-bassolo-triks (Øyvind
spilte bass på tangentene mens Arne lot begge hendene fly opp og ned gripebrettet på
bassen) og imponerte den musikalsk ikke-skolerte delen av publikum. Og nå gikk vi
omsider under navnet Postgirobygget, siden det nå engang var det navnet folk forbandt
med sangene. Populære var vi fortsatt og den faste fanskaren hang med.
Det nærmet seg jul 1995 og Arne var i motsetning til oss andre ferdig med studiene og
hadde tenkt seg ut i fast arbeid. Planen videre var enkelt og greit å gravlegge bandet. Det
var jo bare for moro skyld, og moro hadde det vært. Punktum. Men på dette tidspunktet
hadde vår ivrige kamerat Ole Magnus presentert CDene for sin venn Tom Aleksandersen
som igjen presenterte dem for sin far Åge og som igjen overbeviste Norske Gram om at
de kanskje burde satse på dette. DemoCDene hadde også funnet veien til to andre store
plateselskaper i Norge via ivrig betjening i en musikkforretning i Lillestrøm. Pågående er
et ord man ikke akkurat kan bruke om Arne, for han gadd aldri selv sende CDene til
plateselskaper for å få napp eller platekontrakt. I desember 1995 ble Arne oppringt av
BMG og Sony der de proklamerte sin interesse, men før han rakk hjem til juleferien var
kontrakt underskrevet med Norske Gram i Trondheim, og storlansering av langspillplate i
juni 1996 planlagt.
Nå var det sånn at Norske Gram bare hadde hørt Arnes demoCDer, og hadde følgelig
ikke den ringeste anelse om hvordan vi låt som band. Det skulle de snart få oppleve, og
inntrykket de fikk den kvelden må ha vært noe selsomt. Det var på nyåret 1996 og vi
skulle ha nok en konsert på Breiflabben, med folk fra Norske Gram og bookingbyrået
Petter Sandberg AS til stede. Med en selvtillit som ikke stod helt i stil med evnene våre
som musikere ladet vi opp til kvelden på vanlig vis. Noen pils, en tur innom på
Samfundet, og vi var klar som sylindre hele gjengen. På Breiflabben var fansen på plass,
inkludert et kobbel koselige klassevenninner iført fanklubb-T-skjorter med inskripsjonen
The Bend Over Girls. Representantene fra plateselskap og bookingbyrå satt mannsterke
ved noen bord rett foran scenen mens bermen hang rundt og skrek og hoiet. Alt lå til rette
for suksess, hadde det bare ikke vært for at a) et glass med cola eller hva det var veltet
oppi mikseren og fintet oss litt ut, b) vi hadde egentlig aldri øvd så mye og c)
alkoholkonsumet i forkant ikke nødvendigvis førte til bedre spilling. Undertegnede hadde
åpningsriffet på datidens demoversjon av Under Isen, og det satt faktisk så bra at vi måtte
starte låten tre ganger før jeg begynte i riktig dur. Jeg husker at Norske Gram var
hyggelige og ga inntrykk av at vi spilte bra. De visste nok ikke hva de skulle tro. Her
hadde de et band som sugde, men med bra låter og et publikum som hadde både tenna og
ræva i taket og ikke kunne få nok.
Neste stopp var studio, der Melis ble spilt inn. Sangene var tatt fra Vennligst lukk døren
og Rivd, og med hjelp av produsent og diverse andre musikere fikk plata sin form.
Hardcore fans mente ikke uventet at Vennligst lukk døren og Rivd var mye bedre og at
Melis var altfor polert, men tiden skulle nå vise at Melis traff ganske bra.
Før Melis ble gitt ut, var vi på vår første, lille turnerunde. Spranget var betydelig fra et
øvingslokale der mikrofonstativene bestod av feiekoster tredd gjennom et par ølkasser og
mikken teipet til enden av skaftet, til en lastebil med utstyr og to fyrer som ordnet det
meste for oss. Uvant men veldig kult. Som siste akt på denne miniturneen skulle vi ha vår
første opptreden i storsalen på Studentersamfundet i Trondheim. For et publikum både
større og gærnere enn vi hadde vært vant med, skulle det vise seg. Plateselskapet skulle
også være tilstede, så det var jo en gyllen sjanse til å rette opp inntrykket fra Breiflabben.
Det var fredag 19. april 1996 og vi var booket inn som B-band etter hovedartisten
Angelique Kidjo. Konserten vår var gratis for alle som var på huset denne kvelden, og
det var litt flere enn de tusen man pleier å ha som grense i storsalen. Det var texas da folk
skulle inn. Folketettheten i alle ganger og trapper som førte til storsalen må ha minnet om
en stående massegrav, men stemningen var antageligvis mange hakk bedre. Klokka ett
om natta hadde endelig folkemengden, som senere ble anslått til opp mot 1500 mann,
kommet seg inn og vi kunne begynne. Stemningen i salen kan vel beskrives som et sted
mellom kaotisk og hysterisk med positivt fortegn. Ikke tvil om at folk var sulteforet på
Postgirobygget i live-sammenheng. Det var heller ikke tvil om at vorspielene hadde vært
ekstra lange denne kvelden. Folk divet fra PA-søylene, bannere med PGB på vaiet og
golvet gynget så faretruende at de som jobbet i baren under tok seg fri og stengte.
Hvordan det låt aner jeg ikke (ståket fra salen overdøvet monitorene våre), men fansen
var fornøyd. Og det var jo vi også. Ikke så verst for et band uten kommersielle utgivelser
ute.
Et morsomt etterspill etter denne konserten var innspillingen av det ?hemmelige? sporet
på Melis. Sangene på dette sporet ville plateselskapet egentlig ikke ha med på plata da de
følte de var for drøye. Men etter å ha sett effekten av nettopp disse låtene på publikum på
Samfundet ombestemte de seg. Money talks. Vi benket oss i studio med instrumenter,
noen venner og en kasse pils, og spilte inn 23 tommer, Stygge Lille Trine og Tenk Om
live til two-track som det heter.
Melis solgte bra fra dag én og holdt seg på VG lista i 67 uker. Og det var først i 1997 det
tok skikkelig av. Man begynte plutselig å spille En Solskinnsdag på radioen helt uten at
plateselskapet eller andre hadde tenkt på den som en hit og promotert den dertil. Kult å se
at en låt kan bli populær av seg selv. Melis? popularitet gjorde at utgivelsen av Essensuell
måtte utsettes.
Som populært band over hele nasjonen var det stor humor å returnere som The Pissed Off
Sons under Ruka ?96. Der kjørte vi kompromissløst det gamle kjøret. En luring i
arrangementkomiteen hadde ikke gjort hjemmeleksa si, og feilinformerte folk om at
Postgirobygget skulle spille, og altså ikke The Pissed Off Sons, hvilket var tilfelle. Så et
par skuffa tryner var nok i salen, selv om de fleste, inkludert oss, hadde en fortreffelig
aften.
Årene har gått fort, med jevnlig konsertspilling og utgivelsen av platene Supertanker,
4-4-2 og samleskiva Best av Alt. Og siden Best av Alt kom ut i 2003 har det bare vært en
eventyrlig økning i antall fans som kommer på konserter. Det har alltid vært og er nå en
enda mer moro å spille i dette bandet, og vi holder på så lenge det er gøy og folk gidder å
høre på. Og hvis lydmannen vår får rett i sine profetier, står vi nok en sommerdag på
scenen i Langesund som 70-åringer og synger: Bohemen er død!
Leve Bohemen!
Ærbødig hilsen
Nils Petter
|
